Nekrolog: Stille faller det lilla regnet

Det er nesten ufattelig. Midt i livet når fenomenet - geniet - Prince sin utløpsdato. Ved fullmånen kan vi nå alle hyle mot månen, for han er her bare ikke lenger. Bare 57 år ung. Det er forferdelig.

For Prince Rogers Nelson var den artisten med mest liv i seg, som undertegnede noensinne har sett. I sine velmaktsdager kunne denne spirrevippen av en androgyn wonderboy få oss alle sammen, med et vink fra den ringbesatte fingeren. Så sexy var han, så sprengfull av humor og med så mange musikalske gaver:

Sang som en drøm, fraserte overjordisk, dansen et kapittel for seg og gitarspillet av en helt annen verden. Ut av hans ærmer ble hits kastet som perler på en snor, og nå er det slutt. Strømmen av genialitet er slutt, og vi skal til å begynne å referere til Prince i fortid. Han som var så mye i nå-et. Var så veldig på. Også selv om det helt sikkert kommer til å komme en strøm av utgivelser fra hans tilsynelatende utømmelige lager.

39 studioalbum rakk han å gi ut. Den siste, HITnRUN Phase Two, kom for bare tre måneder siden på dagen. Likevel er det tilbake på 80-tallet, da han dels hadde sitt ikoniske band The Revolution, og siden gikk solo med stil, at Prince for alvor var en av de store fornyerne i grenselandet mellom rock, pop, funk og soul.

Prince var fullkommen unik på tidlig 80-tall. Her har med noe resignasjon sett ikoner som nylig avdøde David Bowie skru noe ned på ambisjonene etter 1970-årenes konstante utvikling. Rundt oss var det fattige 80-tallet med stilarter som New Romantics og hvite gutter med svensk frisyre og endeløse romklangstrommer, og så kom dette fenomenet inn og fikk oss til å danse. Og vel å merke danse til rene genialiteter av noen låter. I løpet av disse årene utvidet Prince vår verden med en rekke album som vil bli stående langt utover den tidsperioden de ble skapt i:

1999, Purple Rain, Around The World In A Day og Parade.

Transformasjon

Det var referanser til så forskjellige forbilder som The Beatles, James Brown, Sly & The Family Stone, George Clinton, Jimi Hendrix og soulens stjerner på Motown og Stax likevel var det noe unikt med Prince.

Ingen stiløvelser her, men en original komponist som tenkte helt skjevt i forhold til alle i bransjen. Bare hør på en låt som Mountains fra albumet Parade, som må være en av de mest syreinspirerte enkeltalbum som noensinne har blitt gitt ut. Så modig gjort, på en gang funky og med et nærmest surrealistisk orkesterarrangement som pekte tilbake mot Frank Zappa.

Og nettopp som orkesterleder kunne Prince ligne en Frank Zappa, når han foran Wendy, Lisa og resten av The Revolution styrte orkesteret som reagerte med millimeterpresisjon på et hvert påfunn fra mesteren. Som dessuten i stil med Zappa ville forlate de stramt arrangerte groovene og ta ut på lange reiser med sin spesialdesignede elektriske gitar.

På tittelsporet på Purple Rain så vi hva det kunne føre til og under konsertene hans har piratkopierte skiver senere kunne dokumentere lange soloer der Prince skapte sin egen plass blant rockens aller største.

Så intense var hans raske fingre over gripebrettet med en feeling og en punch som imponerte alle. Så kunne han legge fra seg gitaren og danse på en slik måte at den to måneder yngre Michael Jackson nok kunne føle at hans egen posisjon var i fare. Det lure smilet og de vidunderlige øynene, vokalen og en piruett foran mikrofonstativet fulgt av turen ned i spagat og så opp igjen. Og deretter bak flygelet og spille en rekke hits helt intimt, slik kunne en Prince-konsert være i denne perioden.

Og i disse årene var han simpelthen over alt.

Født unik

Han var unik fra starten. Allerede hans andre album, som enkelt nok bare het Prince, solgte til platinastatus. Uten at han helt hadde funnet sin lyd spilte han selv samtlige instrumenter på albumet. På high school hadde han funnet sammen med et par venner, som i likhet med ham selv var svært lovende musikere. Først og fremst bassisten André Cymone og trommeslager (og senere sanger) Morris Day. De vill de neste årene opptre i hans live-band, men i studio var det den sinnsykt produktive Prince som spilte inn på snart alle døgnets tider. En manager sikret ham en helt unik kontrakt med Warner Music i Los Angeles, samt retten til å produsere sine egne album.

Tidlig var det en tydelig inspirasjon fra det homoseksuelle rockeikonet Little Richard. Og på 1980-albumet Dirty Mind kom han endelig igang med de seksuelle temaene, hvor han på fantasifullt vis ville lure de som ønsket sensur av eksplisitte tekster, som på Head, akkurat som han med sin måte å kle seg på ville skape en panseksuell figur, som hverken var homo eller streit, men likevel alt.

Det var dog for alvor i 1982, da han ga ut dobbeltalbumet 1999, at tingene for alvor begynte å skje, og det skyldtes ikke minst at MTV kom på banen og at Prince sammen med Michael Jackson og dennes Thriller-suksess mer enn noen andre forsto å spille 120 prosent på det nye visuelle mediet.

Her ville The Revolutions meget forskjellige personligheter tone frem med den glitrende stjernen i midten, og musikerne iført så lite som mulig - truet med å få sparken av Prince turde de ikke annet - ble symbolet på den frihet som hersket frem til AIDS lukket ned for festen midt på 80-tallet. Ut over tittellåten som grep det kommende årtusenskifte, på et tidspunkt for hvor de fleste patetisk snakket om 1984, var der den frekke Little Red Corvette, en av de klassiske Prince-låtene.

Musikken hadde en unik friskhet. Det skyldtes ikke minst at Prince ville gå i studio om morgenen og så først gå hjem når sangen var ferdig mikset samme aften. Det var helt uhørt å arbeide på denne måten, og det foregikk i det ikoniske Sunset Sound-studioet i Los Angeles. Prince hadde evnen til å høre musikken i hodet, vel å merke en musikk som ingen hadde hørt før. Og han ville ta i bruk trommemaskiner, som het Linn Drum og en Oberhem-synthesizer som han kunne skape de tromme- og synth-lydene som ble synonym med hans lyd, og hans band The Revolution ville stå og mime i musikkvideoene. Først fra og med den påfølgende Purple Rain ville de i noe grad komme inn og spille i studioet.

Her kom også Prince for alvor ut i verden via filmen, hvor alle kunne se den semi-biografiske verdenen, som ikke bare ville showcase Prince, men også sideprojekter som The Time. Samt med en velopplagt rekke låter Let's Go Crazy, Computer Blue (med den berømte innledning mellom giitarist Wendy og keyboardspiller, Lisa: Wendy? Yes, Lisa. Is the water warm enough? Yes, Lisa. Shall we begin? Yes, Lisa.), Darling Nikki ("I knew a girl called Nikki, I guess U could say she was a sex fiend..."), den helt vidunderlige When Doves Cry – som som single ble Princes første nummer en-hit i USA, og det geniale var at Prince ved helt å fjerne bassen gjorde en ganske ordinær sang helt unik - samt selvfølgelig tittellåten, som for øvrig ble spilt inn live. I min bok et av rockens beste album. Og albumet som gjorde Prince til en global stjerne. Etter dette kunne han skape sitt Paisley Park-pladeselskab og flytte fokus hjem til fødebyen Minneapolis.

Skeive album

Så kom det en rekke skeive album som mange Prince-afficionados elsker, Around The World In A Day. Med referanser til særlig Beatles-album som Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band og Magical Mystery Tour var det en reise tilbake til 1960-årene, og hadde dessuten ikoniske låter som Raspberry Beret og Pop Life.

Han ville deretter lage den siste skiven med The Revolution, Parade, som var et soundtrack til en film som floppet. Men platen hadde den minimalistiske Kiss som førstesingel, som gikk til topps i USA og er på de fleste hitlister over historiske singler. Så kom den modige Mountains og de i hvert fall på min platespiller ihjelspilte låtene Boys & Girls og Anotherloverholenyohead. Men kommersielt floppet Parade som forgjengeren og gjorde at spenningene mellom Prince og hans plateselskap begynte.

Det ble enda mer presserende da den neste skiven som skulle lansere Prince uten The Revolution etter press fra plateselskapet ble til et dobbeltalbum i stedet for det trippelalbumet den produktive artisten hadde planlagt.

Sign 0' the Times ble et makeløst album, hvor selve tittelsangen er en av de ikoniske Prince-sange, der teksten i den grad speilet tiden, der tidligere tiders androgyne fest var brått stoppet opp på grunn av "a big disease with a little name". Men der kritikere regner albumet for å være hans største mesterverk, var det kommersielt vanskelig å selge.

Han turnerte over hele verden med sitt nye band, og var spesielt populær i Europa, og snart var det tid for å arbeide på The Black Album, der han dog fikk en spirituel forutanelse, etter at en halv million eksemplarer var trykket, og trak albumet tilbake. Igjen var plateselskapet forståelig nok ikke særlig fornøyde. I stedet kom albumet Lovesexy og et massivt utstyrsstykke av en stadionturné, som ga underskudd økonomisk, men som show var uforglemmelig. Undertegnede så konserten i Parken i København, og den fest er stadig en av de mest ikoniske i mitt liv.

Senere ville han blant annet ha suksess med musikken til en Batman-film, uten at det var helt på nivå med de tidligere utgivelsene hans.

Anerkjennelse

I 1990-årene ville Prince fortsette med først The New Power Generation og siden med det berømte navneskiftet og Love Symbol-albumet. Her ville han bli kalt The Artist Formerly Known As Prince, TAFKAP eller The Artist.

I det nye årtusenet begynte han å kalle seg Prince igjen. I 2004 ble han innlemmet i Rock & Roll Hall Of Fame, og det var her at han markerte seg med en fantastisk gitarsolo i George Harrisons While My Guitar Gently Weeps sammen med Jeff Lynne, Tom Petty og Harrisons sønn Dhani.

Samme år fikk han en ny hit med albumet Musicology, som også førte til en rekke Grammy-priser. Suksessen fortsatte året etter med albumet 3121, før han de påfølgende årene fikk en rekke anerkjennelse for hans unike rolle innen musikken. I 2007 spilte Prince under pausen i Super Bowl, en opptreden Billboard senere har kalt den beste Super Bowl-opptredenen noensinne. Her nådde Prince ut til 140 millioner tv-seere. Samme år ga han også 21 i konserter i Londons O2 Arena.

Prince spilte blant annet på Roskilde Festival og i Bergen i 2010, og i Oslo året etter.

Han skulle ha opptrådt for sitt norske publikum med sitt show Prince Spotlight: A Piano and a Microphone, som også var turnéen som ble hans siste. Men de to planlagte konsertene på Folketeateret i Oslo ble avlyst etter terrorangrepet i Paris tilbake i november.

Ut over sin egen karriere var Prince låtskriver for en rekke andre artister. Noen av låtene ble skrevet til andre prosjekter men gitt videre til nye artister. Slik var det med Manic Monday, som Vanity 6 skulle ha gitt ut, men som ble The Bangles' gjennombruddslåt og selvfølgelig Nothing Compares 2 U, som var skrevet til The Family men ble en gigantisk hit med Sinéad O'Connor. Også Chaka Khan og Sheena Easton fikk store hit med låter skrevet av Prince.

Blant mye annet. Alt sammen uttrykk for en uendelighet hos en uendelig og altomfavnende kunstner, som stoppet i heisen midt i arbeidet.

Det er slett ikke til å forstå.

When Doves Cry. Eller menn.

Prince, jeg kommer til å savne deg.

PRINCE (1958-2016) – Ære være hans minne.